Mestringsfølelsen i å være selvstendige:)

Igår flyttet vi inn i Det Lille Gule Huset i Mikocheni (DLGHM). "Visst gjør det ondt når knopper brister" - vi hoppet ut av redet - kræsjet i et par trær - men idag flyr vi.

Cæsar og Leonard (Leo) hentet oss på flyplassen da vi landet sent torsdag 5. januar. De var super hjelpsomme og hyggelige, og hjalp to slitne jenter og en morsom liten tass å ordne opp da rommet vi hadde booket var til en person og ikke tre.

Allerede dagen etter hjalp de oss å flytte til et bedre motell i byen, og husjakten var igang. Guttene har brukt dager i bil og telefon på utallige visninger for å finne et passende sted til oss. Etterhvert som dagene gikk, og håpet ble erstattet med skuffelse, nytt håp og skuffelse igjen, ble vi bedre kjent og vi følte oss fort som en liten familie.

Det andre huset vi så på var vårt, vi måtte bare forsikre oss. Etter ti dager på motell møtte vi huseier for å skrive kontrakt - og hun doblet prisen(!!!).

To jenter punkterte, mens Ludvig var optimistisk og blid som alltid. Vi flyttet inn til Cæsar og Leo i Mbweni langt utenfor byen samme dag. Etter tre uker hos guttene har vi blitt relativt avhengige, og vant til et komfortabelt luksusliv; Hvert vårt rom, vann (for det meste), strøm, transport hver morgen. Det var dog ikke ideelt å stå opp kl 04.30 hver morgen og kjøre 1,5 time til jobb og 2 timer tilbake, så vi gledet oss stort til å flytte inn i eget hjem i byen.

På vei til jobben

Tone ser Man United komme sterkt tilbake under kampen mot Chelsea på søndag. 

På stillingen 3-0 sier Tone: "Dette går bra - vi tar igjen det." Og det gjorde de! Glory glory Man United.

På vei til jobben

DLGHM dukket opp i slutten av januar, vi skrev kontrakt (på swahili) og betalte for et halvt år up front. Igår flyttet vi inn.... HJELP! For en forferdelig følelse. Nina lo for ikke å gråte, og ønsket seg hjem til huset i Mbweni. DLGHM var varmt, skittent og støyete. Vi hadde ikke vann, nesten ikke lys og en utrolig bråkete vannpumpe stod på i 4 timer på ettermiddagen. Følelsen av å være ufrivillig på telttur var påtrengende. Listene i taket sprakk da vi prøvde å henge opp myggnett med tre spiker og en sko, og gardiner ble dyttet inn i sprekker for å skjerme oss litt for folka som sitter rett utenfor stua og soverommet vårt. Vi hadde hoppet ut av redet, og vi følte oss lost.

I stunder som det er Luddis god å ha:)

Vi bestemte oss fort for å flykte fra støv og skitt, og spaserte bort til stranden:

I dag morges vasket Nina seg i en halv liter kjøpevann (siden det lille vannet vi hadde kom fra doen), og hun påførte maskara i taxien, da vi ennå ikke har speil hjemme. Tone hadde bestilt bajaji som skulle ta henne og Ludvig til The Schoolhouse, men det ble komplisert å forklare på swahili for Patel i butikken som gjerne ville ordne opp for henne og bestille en ny bajaji.

Gårsdagen og idag formiddag var utfordrende, men vi visste begge at det var en overgang og at tiden nå var moden for å vokse opp og bli selvstendige. Da Nina kom hjem fra jobb idag, sov Ludvig, så Tone ble hjemme mens Nina kikket seg rundt i nabolaget og kjøpte chips mayay na mishkaki (pommes frittes stekt med egg, med biffspyd) til oss tre. Vi satt på gulvet og spiste med henda, før vi tok en bajaji til butikken og kjøpte en del av det vi trenger til et nytt hjem; bestikk, vasketing, mat... Det føltes godt! Ludvig storkoste seg.

Vi ble enige om at Tone imorgen skulle ha oppdraget å finne ut hva slags lyspærer vi trenger (siden lyset på soverommet var blått og det i stuen var skjærende hvitt, men svakt) og kjøpe det. Da vi kom hjem spurte Nina Patel om han tilfeldigvis hadde det, og han sendte henne opp gaten. Der fant hun lyspærer! Hvilken mestringsfølelse!!! Nå har vi bra lys på soverom og i stua. En lyspære knuste, så Tone kjøper imorgen:)

Vi har sjekket ut priser på gassovn og kokekar, og Tone sjekker hvilket Internett vi bør ha imorgen. Kanskje får vi også et kjøleskap?!? Tone kjøpte vann to ganger idag - på swahili. Hvem trenger vel gutta? Vi flyr jo!!!

I mestringsfølelsens beruselse gikk Nina og hilste på nabojenta, Isabell, og spurte om hun ville ha en jobb med å hente og bringe Ludvig til barnehagen hver dag. Etter å ha konsultert med mannen sin sa hun at hun gjerne ville det, så hun blir med Tone og blir introdusert i morgen. Heia oss, nå faller ting på plass! :)

Luddis er glad...

...og mamma er glad!

Dagens Luddis (i bajaji'n på vei fra skolen):

"Kan jeg få vann?"

Tone: "Ja, du kan få vann."

Ludvig: "I barnehagen min kaller vi det 'water'."